Det ble en søndag utenom det vanlige

«Åh, se der! Der lå det store isbjørnskinnet vi lekte med!» Åh, dette rommet var mye mindre enn jeg husket». «Her inne sov tjenestepikene, og dette var soverommet til bestefar og bestemor». «Der sto det store pianoet». Minnene strømmer på når de to eldre damene går fra rom til rom og forteller. Lars og jeg går etter og lytter, med takknemlige hjerter som er i ferd med å sprekke.

Det ble en søndag utenom det vanlige

For et par dager siden fikk jeg en telefon fra en bekjent. Han kunne fortelle at hans nabo og hennes søster hadde tilbrakt brorparten av sin barndom her på Skjeggenes! Kunne de komme på besøk mon tro? Vi var ikke vanskelige å be! Tenk å få besøk av noen som vokste opp her, som bodde her for 70-80 år siden!

Og ikke nok med det – de hadde bilder og tegninger av gården! Det ble en søndag utenom det vanlige. Både for de fantastisk søte eldre søstrene og for oss her på gården.

En anerkjennelse og bekreftelse

Det gir en ekstra glede i vårt arbeid da vi så hvordan de to damene kommenterte og syntes det var så flott det vi gjør her. At vi tar vare på dette stedet etter at det har stått alene i så mange år. At vi ønsker å tilbakeføre det tilbake til fordums prakt, slik det var på deres bestefars tid. Vi forteller om det vi finner og de valg vi har tatt. Spør dem og de husker andre detaljer. Var det dekor på deres tid? Kan dere huske hvordan hagen så ut? Mange spørsmål ble stilt, de aller fleste besvart og vi sitter igjen med en hel haug vi glemte å stille…

Men vi sitter også igjen med en sterk følelse av å gjøre noe veldig riktig! Å lytte til huset, til gården. Bruke den informasjon vi finner, tilbakeføre til slik det en gang var – eller i hvert fall kunne ha vært. Og det å få bekreftelser fra mennesker som faktisk har opplevd Skjeggenes i tidligere tider er mer enn vi kunne drømt om!

Minnene strømmer på!

«Det var så stort og flott her – husker det var over 20 til bords her i dette rommet. Noen ganger var vi bare med på forberedelsene, lekte og snakket med tjenestepikene før det skulle være selskaper». «Her bodde tjenestepikene, med inngang rett opp fra kjøkkenet».

«OJ! her er det annerledes!» Ja, det er jo en del grep vi gjør som gjør huset annerledes. Vi bygger jo en to-etasjes veranda! «Det var jammen smart!» PHU, deilig å høre at de ikke syns vi ødelegger, men tvert i mot gjør huset enda bedre. Det var spesielt gøy å vise frem døren inn til loftet til damene, døren hvor deres mor og tante har skrevet sitt navn. Også i dag tatt vare på. Minner fra fortiden som er så viktige historiske spor for ettertiden.

 

En skatt for ettertiden

Etter omvisningen gikk vi inn i kårhuset, eller «Bestemorbygningen» som søstrene kalte den. Huset hvor de så mange ganger hadde besøkt sine besteforeldre og spist deilig hjemmelaget mat, vafler og grøt. Huset der deres bestefar i alle år inviterte de gamle drengene og tjenestefolket inn på julemat på formiddagen julaften. «Bestefar var en raus og god mann». Blikket deres er varmt når de snakker om det.

Rundt spisestuebordet drikkes det kaffe og spises boller, det prates i munnen på hverandre, historier fortelles. Og det vises frem bilder! Tenk – bilder! Herfra! De hadde med seg en skatt ut av en annen verden! Tegninger av gården og fotografier. Elegante damer og menn foran porten, ved trappen ned i hagen. Dokumentasjon på hvordan det så ut her tidligere, bekreftelser på det vi håpet og trodde. Ja, det ble virkelig en søndag utenom det vanlige. Og vi er evig takknemlige.