Det er en tid for alt

Da vi ble intervjuet av lokalavisen Indre Akerhus Blad for ikke lenge siden, sa Lars at han «hadde kommet hjem». Og ja, det kjennes faktisk sånn – også for meg.

All in…

Etter å ha tatt det ikke enkle valget å selge Lars sin slektsgård i Søndre Land, ble det en del år med en overraskende rotløs tilværelse på oss. Men det er en tid for alt. Som nå, etter to år i Sverige, endelig er over etter at vi har kommet hjem til Norge. Og hjem til ei bygd det er godt å bo i.

Lars og jeg er kjent for å gi 100% i alt vi gjør. Det er sjeldent eller aldri en forsiktig tilnærming til store eller små forandringer eller avgjørelser i livet. Ei heller valg av sted å bo… Men at det skulle bli så turbulent og omfattende å finne vår hylle i livet hvor vi kan sitte å dingle med beina, ja det, hadde vi ikke regnet med.

Men det er en tid for alt

Vi ga alt for at vi skulle få det til å funke i Sverige, vel vitende om at det vakre stedet vi hadde kjøpt ville bli for lite for oss, uten mulighet for å realisere alle de drømmene vi hadde. Man tenker at man kan jenke seg, omstille seg og få det til å funke. Men det er ikke alltid det er så lett.

Etter en stund i Sverige merket vi at – Hmm… dette funker ikke. Til tross for at Hessland fremdeles er noe av det vakreste jeg vet om. Vi har brukt ufattelig mye tid på å realisere en antikvars drøm om tilbakeføring der. Det har blitt en sjelden perle – tilbakeført etter alle kunstens regler. Men det er en tid for alt… Selv om det stikker i hjertet når vi nå har tatt valget om å selge: https://www.finn.no/realestate/leisuresale/ad.html?finnkode=147568422

Hjem igjen

Lars saumfarte Finn.no etter en gård. For det var en gård vi ønsket oss. Lars savnet intenst å sitte på traktoren og drive med jorda. Vi ønsket oss dyr, vi ønsket oss masse plass. Så da vi oppdaget Skjeggenes, var det gjort. Vi forelsket oss hodestups! Her er det plass, her kan vi ha høner, hester, sauer, eventuelt ammekuer, og ikke minst – Lars kan sitte på traktoren og drive med jorda igjen… Og enda viktigere – det var et enormt poteniseale for to antikvar nerder som oss!

At vi i tillegg skulle havne i verdens triveligste lille bygd var en kjempe bonus! En bygd jeg, for å være dundrende ærlig, måtte Google før vi kom! Ei bygd full av fantastiske mennesker, hjelpsomme, morsomme, snille og sosiale. Vår datter, som snakket kav svensk etter to flotte år i «Dagis» i Sverige, fikk ett år i barnehagen før hun begynte på Setskog skole. En trygg og god start og overgang som har gitt grobunn for mange bestevenner:-) Ja, det kjennes ut som om vi alltid har bodd her, til tross for null tilhørighet i utgangspunktet. Det å kjenne på en usigelig takknemlighet til så mange mennesker som har tatt i mot oss med åpne armer, med vennskap og respekt.

Å bo seg til – og bli

Nå har vi vært her på Skjeggenes i halvannet år. Og det er snart duket for å flytte videre. Men denne gangen bare rett over tunet! Vi har bodd i kårhuset mens vi har restaurert og tilbakeført i hovedhuset. Nå er det like før det er ferdig og vi kan flytte over!

Det er på tide å lande skikkelig. Lande der vi skal bli gamle sammen. Skaffe oss høner, hester (som kommer neste helg…), sauer, og eventuelt ammekuer i tillegg til hund og katt som vi allerede har. Ja, det ser faktisk ut som om vår drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse. Endelig.

Som Lars sa, «jeg flytter ikke herfra, her må de bære meg ut!» Og jeg er så inderlig enig!