Å leve i fortiden

Hva er det for noe med denne vanvittige fascinasjonen for fortiden, for historien? Hvorfor banker hjertet litt ekstra når man ser en nedslitt terskel eller slitasjen i malingen på det gamle melkeskapet? Å leve i fortiden… På svensk høres det om mulig enda vakrere ut: Att leva i det förflutna. Vitnesbyrdene om tidligere tiders arbeid og slit vekker en voldsom følelse i mange av oss. Det er en underlig greie.

Å kjenne seg hjemme

Vi er skapt forskjellig, og heldigvis for det. Noen kjenner, som meg, på fascinasjonen av de gamle merkene etter tidens tann. Andre ønsker seg renheten i store glassflater og betong. Og andre igjen ønsker seg en lett blanding.

Kanskje ønsker jeg å leve i fortiden eller å bo i det gamle fordi jeg ikke vet bedre? Jeg har aldri, over tid i hvert fall, kjent på «luksusen» av et moderne og strømlinjeformet hjem. Jeg har besøkt mange, både private og offentlige moderne interiører/hjem/boliger. Og jeg får nesten alltid den samme følelsen av å være litt «lost». Jeg passer rett og slett ikke inn mellom glass og betong. Men kan jeg kjenne litt på tidligere tiders historiske spor i hverdagen, så kjenner jeg en ro og en tilhørighet. Ja, det er en underlig greie.

  

Den romantiske drømmen om å leve i fortiden

Historie, kulturhistorie, det gamle, å leve som i gamledager, småbruksdrømmen… Vi ser det tar tak i samfunnet som aldri før. Flere og flere ønsker seg tilbake til en tenkt tid, en tenkt tilværelse. Realityserien  «Farmen» og andre mer eller mindre inspirerende serier samt etterspørselen og  skyhøye priser på såkalte «småbruk» vitner om det.

Jeg er helt sikker på at det var veldig tøft å leve på et småbruk for 100 år siden. Norge var et annet land, mulighetene var ytterst begrensede. Nå ser man at det ofte er ressurssterke mennesker som forfølger nettopp drømmen om livet på landet og realiserer småbruksdrømmen og det å leve som i gamledager.

  

Men hvor romantisk er det egentlig? Jeg tror nok det er mange som finner ut at det å være selvforsynt og å leve i fortiden og med historien ofte viser seg å være litt mer tungvint enn forventet. Og andre igjen som elsker akkurat det livet. Sånn som meg.

Definerer det meg?

Hvem gjør det meg til? En evig romantiker og nostalgiker? Mulig det. Jeg har alltid forbundet meg selv med gamle hus. Har alltid ønsket meg et liv med og i gamle hus. Og jeg har tatt et valg og ikke minst, jeg har vært heldig. I min verden er det å betrakte som å være heldig det å ha muligheten til å bo et slikt sted som her på Skjeggenes. Ha muligheten til å ta en prat og en diskusjon med den du har valgt å dele livet med, om det du har valgt å vie livet til…

Arvelig belastet begge to

Vi hadde kanskje ikke så mye valg, Lars og jeg. Han med en mor som var arkitekt og bygningsantikvar og jeg med en far som var det samme. Begge ble vi dratt med rundt på ulike befaringer, langt avgårde i en eller annen bygning på en eller annen gård. Og vi lærte å elske det! Så nå er det bare å håpe at 6-åringen også vil elske det like intenst som oss og ønske å ta vare på og videreføre dette. Hun er, om ikke annet, dobbelt arvelig belastet;-)

 

En balansegang

Det er ikke slik at vi bare lar alt være som det var her på Skjeggenes. Vi setter selvsagt vårt preg på husene og gården. Alle generasjoner setter sitt preg i mer eller mindre grad.  Selv vi som velger å leve i fortiden! Allerede har det blitt en del forandringer her. Og en del tilbakeføringer.

Og vi kommer til å perfeksjonere vår drøm om en stor gård med historie – vi ønsker å leve med og i historien. Med respekt for det som var her, med dokumentasjon av det som blir fjernet og med gode argumenter for det som blir tilført. Det er ikke en eneste ting som overlates til tilfeldighetene.