Pappa fikser!

Det er utrolig hvort fort man blir bortskjemt når man lever sammen med verden mest praktiske og nevenyttige mann. Det vet jeg, og det har også vår snart 8 år gamle datter funnet ut.

En stor trygghet

Det er ikke sjeldent jeg ser meg om på tunet og undres. Undres over hvordan vi i all verden har klart å få til så mye på så kort tid. Vi har bodd her i litt over to år. Og jeg vet, sånn langt inn i hjerteroten liksom, at jeg ALDRI ville gått på et slikt prosjekt med noen andre enn Lars. Og helt ærlig; det hadde ikke vært gjennomførbart heller… Hans trygghet, hans iboende stamina, hans arbeidsmoral og hans kunnskap er ene og alene grunnen til at vi har fått det til. 

Neida, jeg sitter ikke å piller meg i nesen og ser på. Ikke tvinner jeg tommeltotter og lurer på hva jeg skal gjøre heller. Det er masse jeg også kan gjøre og faktisk noen sånne tekniske greier som jeg er bedre på enn Lars. Men det er i det store og hele en sterk følelse av å henge etter en Duracel-kanin som et slips, som kjennetegner meg for tiden… Blir kanskje annerledes når de største og mest praktiske tingen her er ferdige. 

Både stort og smått

Men allerede nå er det er ikke bare de store greiene som å legge om taket med gammel teglstein, eller sette opp bryggerhus, som imponerer. Det er også de små tingene, de enklere greiene som man kanskje ser hver eneste dag. Lamper skal fikses og henges opp etter kjøp på loppis eller funn i uthuset, ovner skal kittes, restaureres og settes opp, dører som knirker skal smøres, innervinduer skal på plass. Pappa fikser. Dukken mistet et bein, leken gikk i stykker, prinsesseteltet over sengen skal monteres. Pappa fikser. 

Et lite, men typisk eksempel

Mitt helt fantastiske bondekjøkken, som jeg har skrevet om tidligere, er satt sammen av en hel masse elementer som Lars har spart på over lang tid. På forsiden av den artikkelen er det bilde av min flotte gamle kjøkkenbenk. Midt på arbeidsbenken var det er stor sprekk. Og jeg mener stoooor…(se bildet over). Så stor at alt av brødsmuler og rusk og rask fra kjøkkenbenken havnet i gryter og boller som sto i skapet under. Ikke akkurat nevneverdig praktisk.  Og joda, jeg irriterte meg over det. Dette snappet Anna opp… Og «sladret» til pappa. Og plutselig var det på en eller annen mystisk måte bare fikset. Såpass fort at jeg ikke rakk å ta et godt «før-bilde». For det er typisk Lars, han bare setter i gang. Og jeg henger etter og prøver desperat å dokumentere og få med meg alt. En umulig oppgave… 

       

 

Å glede seg over de små ting

Å lage en liten lusing og spunse den inn i kjøkkenbenken var fort gjort for Lars., og det var en ny verden for meg å ha tett benk. Det er disse små tingene, som jeg ser på og opplever hver eneste dag, som kanskje er det som tar meg mest. Det er så alt for lett å bare ta det for gitt, at Pappa fikser. Derfor gjør det litt ekstra godt å sette seg ned å skrive det her. Mest for min egen del, men kanskje også til oppmuntring og inspirasjon til dere. Se dere rundt, husk å sett pris på de som er der rundet dere. Det er ofte de små tingene man tar for gitt i hverdagen, som til syvende og sist er det man virkelig setter pris på. 

Vi, både Anna og jeg, gleder oss i hvert fall stort over å være bortskjemte med at Pappa fikser! Så da må vi være desto flinkere til å ta vare på ham.