Biedermeier er en viktig og særegen mellomperiode – mer borgerlig og hjemlig enn empiren, men samtidig overraskende scenografisk i sitt uttrykk. Her blir veggen en illusjon, en flate som spiller med rommets arkitektur og skaper dybde der det egentlig ikke finnes.
Mønstrene er ofte tette, store og kraftfulle. Fargene varierer, men helheten er gjerne lysere enn tidligere. Veggene er heldekkende, og mange mønstre har en tydelig diagonal bevegelse som gir rommet energi og retning. På Yttersø gård i Larvik kan man fremdeles oppleve denne karakteristiske dynamikken.
Imitasjoner preger perioden i særlig grad. Stukkimitasjoner og tekstilimitasjoner – ofte i form av bånd, felter og draperier – skaper en overbevisende tredimensjonal effekt. Veggen kunne fremstå som modellert i gips eller kledd i kostbare tekstiler. For å forsterke illusjonen ble bunnen ofte grunnet med høyglanset maling, slik at lyset spilte i overflaten og understreket dybden. Vakre og stemningsfulle eksempler finnes på Sygard Grytting og i Admiralens soverom på Stiftsgården.
Tapetborder langs taket var fortsatt svært utbredt, mange trykket med velur. De er mindre monumentale enn i empiren, men fortsatt rike, forseggjorte og fargesterke – som en ramme rundt rommets sceniske vegger.