Tidlig på 1900-tallet ser vi en periode preget av sammensatte uttrykk og parallelle stilretninger. Nyklassisisme, nybarokk, eksotisme og art deco eksisterer side om side, og sammen danner de et mangfoldig og spennende stilbilde. Samtidig vokser interessen for rene designtapeter frem. I Norge var Gerhard Munthe en sentral skikkelse, med et sterkt og personlig formspråk som satte tydelige spor.
Nyklassisismen henter inspirasjon fra tidligere epoker, men i en lettere og mer raffinert form. Silkedamaskmønstre er typiske, ofte symmetrisk oppbygget og med et dempet, elegant uttrykk. Nybarokken tar utgangspunkt i barokkens tekstile forbilder, med store og rike mønstre – men i lysere og klarere farger enn den opprinnelige barokken, gjerne i røde og blå toner.
Eksotismen speiler samtidens fascinasjon for det fremmede. Tapetene kunne være dekorert med fugler, påfugler og frodige, eksotiske blomster i sterke og mettede farger. Motivet ble et vindu mot verden utenfor, og veggene fikk et nesten eventyrlig preg.
Art deco representerer en mer moderne og stilisert retning. Naturalistiske blomster forekommer fortsatt, men formspråket er strammere og mer geometrisk. Fargene er ofte sterke, klare og til tider mørke – brukt med bevisst kontrast og dekorativ kraft.
Det finnes relativt få bevarte tapeter fra denne perioden i Norge. Rundt denne tiden hadde tapeter i stor grad gått av moten og ble mange steder erstattet av malte flater. Nettopp derfor fremstår de eksemplene som finnes, som særlig verdifulle vitnesbyrd om en overgangstid mellom historiske referanser og moderne formspråk.