I Norge omtales stilen gjerne som Louis-seize, oppkalt etter den franske kong Ludvig XVI, som regjerte i perioden. I Sverige kjenner vi den som gustaviansk stil, etter kong Gustav III. Begge betegnelsene viser til en epoke som søkte tilbake til antikkens idealer – med klarhet, orden og eleganse som ledende prinsipper.
Den svenske varianten fremstår ofte lysere og lettere, med rikelig bruk av hvitt og lyse blåtoner. Uttrykket er kjøligere og mer dempet enn tidligere epoker, og rommene får et luftig og harmonisk preg.
Striper er karakteristisk for perioden. Vertikale bånd, ofte dannet av stiliserte blomsterranker, skaper en tydelig og rytmisk veggflate. Fargene kunne variere fra dype og markante – både i trykk og bunn – til friske, klare toner på en svært lys grunn. Inspirasjonen fra antikken og funnene i Pompeii er tydelig i både ornamentikk og fargevalg.
Mange mønstre imiterer tekstiler som tidligere ble spent opp på veggene, og i mer påkostede hjem var det vanlig med landskapsmotiver i felt over dører i de fineste rommene.

Kvaliteten på de trykte tapetene varierte. De kunne være enkle og til dels primitive i utførelsen, med små og ukompliserte rapporter. Som tidligere ble tapetene trykket for hånd på håndlaget papir, i enkle ark som ble satt sammen til baner – et håndverk som fortsatt gir dem liv og særpreg i dag.