Historismen er en epoke preget av frihet og stilblanding. Nesten alt var tillatt, og tidligere tiders uttrykk ble hentet frem igjen, kombinert og tolket på nytt. Nygotikk, nyrokokko og biedermeier lever side om side – blandet og bundet sammen i nye, dekorative helheter.
Damaskmønstre, tekstilimitasjoner, blomsterranker og etterligninger av stukkatur var alle moderne og mye brukt. Ofte ble flere av disse elementene kombinert i samme tapet. Særlig rundt midten av 1800-tallet finner vi mange tapeter med tydelig tredimensjonal effekt, der veggene nesten fremstår som utskåret eller polstret.
Utover perioden blir mønstrene gradvis mer geometriske. De såkalte «sirupsnipp-mønstrene» var svært populære – både i strengt oppbygde, symmetriske varianter og i mykere, mer feminine tolkninger. Mange kjenner disse igjen som klassiske «bestemortapeter».
Mot slutten av 1800-tallet vokser nasjonalromantikken frem. I tapetene kan man da se innslag av norrøne motiver og elementer inspirert av vikingtid og norsk natur – et uttrykk for en gryende nasjonal identitet.
Fargemessig var kobolt og ultramarin – de sterke blåtonene – mye brukt. Med Blåfargeverket på Modum som en viktig produsent av blått pigment, er det nærliggende å se en sammenheng mellom tilgjengelighet og popularitet. Vakre eksempler på denne fargebruken finnes blant annet på Dalen Hotel i Telemark, på Tollerodden i Larvik (kaféen) og i Frøkengården ved Fredrikstad Museum.
Bygninger med tapeter fra perioden som kan besøkes:
– Dalen Hotel, Telemark
– Damsgård hovedgård utenfor Bergen
– Tollerodden, Larvik (kaféen)
– Frøkengården, Fredrikstad Museum